1. mai er ingen fridag – det er en kampdag for ansatte

Foto: Sigrunn, Anne, Astri og Gro.

I dag rapporterer LO etter sine sommerpatruljer at unge ansatte møter et arbeidsliv preget av midlertidighet og utrygghet. Altfor mange får sin første erfaring med arbeid uten faste rammer, uten medbestemmelse og uten reell trygghet for lønns- og arbeidsvilkår. Dette er ikke tilfeldig – det er et systemproblem vi ikke kan akseptere.

Et sterkt organisert arbeidsliv, i både privat og offentlig sektor, er helt avgjørende for at både unge og eldre skal ha trygge og verdige arbeidsforhold.

1.mai er en kampdag for alle ansatte. Det er dagen for å minnes kampene som har gitt oss rettigheter mange i dag tar for gitt: åttetimersdagen, betalt ferie, sykelønn, retten til organisering, pensjon, rett til etter- og videreutdanning, trygge arbeidsvilkår og en lønn å leve av. Disse rettighetene kom ikke av seg selv. De ble kjempet fram av arbeidere som sto sammen.

1.mai tilhører heller ikke én politisk fløy. Den tilhører alle som lever av arbeidet sitt. Den tilhører det organiserte arbeidslivet, fordi det faktisk fungerer. Faste jobber, tariff, medbestemmelse og fagkompetanse er ikke fortidens løsninger, men grunnmuren for kvalitet og trygghet i arbeidslivet i dag.

1.mai blir ofte avfeid som umoderne. Det er feil. Den er mer relevant enn på lenge, fordi kampene ikke ligger bak oss – de utkjempes her og nå.

Kampen for å beholde faste jobber, fagkompetanse og trygge arbeidsvilkår er dessverre ikke historie i Lillesand kommune. Den pågår akkurat nå.

Administrasjonen legger nå frem for bystyret analyser og foreslår å legge ned kommunal matproduksjon og kutte over ni faste kommunale stillinger ved kjøkken og vaskeri på våre omsorgsinstitusjoner, Dovreheimen og Høvågheimen. Bemanningen foreslås redusert fra 11,72 til 2,5 årsverk, samtidig som egen drift erstattes med kjøp av eksterne tjenester. Forslaget behandles i bystyret 13. mai.

Dette er 1. mai i praksis: Kommunal matproduksjon legges ned, over ni faste kommunale jobber fjernes, og omsorg flyttes fra egen drift til kjøp av tjenester. Oppgaver løses gjennom arbeidsmarkedstiltak i stedet for faste kommunale stillinger – med tap av fagkompetanse, svekket kontinuitet og trolig uthuling av de ansattes rettigheter som konsekvens.

En kommunal kantine ved våre omsorgsinstitusjoner – Dovreheimen og Høvågheimen – er ikke bare tall i et regneark. Den er lukten av mat, kommunalt ansatte med fagkompetanse som kjenner menneskene, og en del av verdigheten i hverdagen, både for de eldre som bor der, for de besøkende og for de ansatte som står i arbeidet hver dag. Som de ansatte selv sier:

«Når kjøkkenet forsvinner, forsvinner også mat, matlukt og den hjemlige atmosfæren – for de eldre, for familiene deres og for oss som ansatte.»

Denne saken handler ikke om å kjempe i bystyret for noe gammeldags. Den handler om å forsvare det som trengs i Lillesand i dag.

Når administrasjonen nå foreslår å svekke den kommunale arbeidslivsmodellen, skjer det samtidig som Lillesand står foran den største omsorgsutfordringen i kommunens historie. Antallet innbyggere over 80 år skal dobles fram mot 2040. Da er det ikke ansvarlig å bygge ned mangeårig fagkompetanse og faste stillinger. Svaret må være å styrke de kommunale tjenestene i Lillesand – ikke å svekke dem.

Hvis vi som lokalpolitikere i fylkestinget og i bystyret i Lillesand unnlater å stå opp for det organiserte arbeidslivet og for lokale politiske saker med langsiktige og alvorlige konsekvenser, er det Lillesand som lokalsamfunn som taper.

Årets 1. mai‑parole er «Trygghet i hverdagen». I Lillesand settes denne tryggheten på prøve akkurat nå.

Historien viser at rettigheter for ansatte ikke varer av seg selv. De må forsvares – også i 2026.

La 1. mai være dagen der vi står sammen for trygghet i hverdagen, for faste jobber og for et arbeidsliv med verdighet. Vi styrker arbeidslivet, vi styrker kommunale tjenester – og vi kommer til å stå opp for dette også framover.

Anne Breivik Gro Bråten Lillesand Arbeiderparti